Kretshelg – fellesskap og dugnadsånd

Det var rundt 90 speidere som fant veien til Renså første helgen i september, og allerede ved ankomst lå det en egen stemning over leirplassen. Det var som om alle visste at dette ikke kom til å bli en helt vanlig kretshelg. Samtidig var det tydelig hvor godt det gjorde å være samlet – å høre latteren mellom trærne, se patruljer rigge telt, og kjenne den velkjente blandingen av forventning og fellesskap som alltid følger med slike samlinger.

Da åpningen nærmet seg, samlet speiderne seg i en stor ring. Det ble stille på en måte som bare oppstår når mange mennesker deler et felles øyeblikk. Kretsleder Erlend fortalte at helgen også skulle romme en minnestund for Harald V, og at vi skulle markere dette sammen.

Det ble satt ord på den lange tradisjonen mellom kongehuset og speiderbevegelsen. Mange av de yngste speiderne kjenner kanskje ikke historien, men Olav V hadde en helt spesiell plass i speiderhjertet. Han var selv aktiv speider i ungdommen, og bar speiderverdiene med seg videre i livet. Olav V var kjent for sin jordnære væremåte, og for speiderne ble han et symbol på det å være modig, raus og til stede – egenskaper som ligger dypt i speiderløftet. Når han møtte speidere, gjorde han det med en varme som fikk både ledere og barn til å føle seg sett.

I dag er det Dronning Mette-Marit som bærer denne tradisjonen videre. Hun har gjennom mange år vist en genuin interesse for barn og unge, og hun har flere ganger deltatt på speiderarrangementer der hun har løftet frem betydningen av fellesskap, friluftsliv og det å lære gjennom å gjøre. For mange speidere er hun et moderne forbilde – en som viser at omsorg, nysgjerrighet og engasjement fortsatt er viktige verdier i vår tid.

Ett minutts stillhet fulgte – et rolig, verdig øyeblikk der vinden fikk være den eneste lyden.

Etter minnestunden fortsatte helgen som speiderhelger gjør: med aktivitet, samarbeid, små utfordringer og store smil. Men det felles øyeblikket under åpningen fulgte oss videre, som en stille påminnelse om både historien vi står i og fellesskapet vi deler – fra Harald V og Olav V, til dagens kongehus og alle speidere som bærer tradisjonen videre.

Kvelden ble brukt til å få satt opp teltene og installert seg i patruljene, før det ble leirbål med flere fine innslag av speierrop, sanger og leker.

Neste dag etter flaggheising, som også lørdag ble heist til «fold deg ut» og firt til halv stang. Ventet kretshelgens hovedprosjekter, og patruljene spredte seg raskt rundt på Renså for å ta fatt på hver sin del av arbeidet.

På nybrottsområdet gikk speidere i gang med å rydde terreng slik at stedet kan brukes enda bedre til framtidige aktiviteter. Det var en blanding av ivrige nye speidere og erfarne patruljeledere som bar kvist, ryddet stein og gjorde området mer tilgjengelig. Litt lenger inne i skogen sto en gruppe Rovere og hugde ved – rytmen av øks mot kubbe ble en slags bakgrunnsmelodi for resten av dagen.

En god del av lederne tok fatt på et større prosjekt: å utbedre tilførselsveien inn mot området. Det var tungt arbeid, men også et av de prosjektene som virkelig gjør en forskjell for alle som kommer hit i framtiden. Samtidig ble bålplassene forbedret, steiner ble flyttet, groper jevnet ut og nye sikringskanter lagt på plass. Det var tydelig at dette var et område som betyr mye for kretsen, og som nå fikk litt ekstra omsorg.

Småspeiderdagen startet på ettermiddagen, der fikk de prøvd seg på en postløype som bestod av mange morsomme poster, deiblant spikking, kaste svamper på ledere og lage pølser og pinnebrød på bålet. Det var godt oppmøte med rundt 18 småspeidere.

Rundt bålplassene var det også full aktivitet. Speidere bygde solide benker av raier – noen med imponerende knuter, andre med kreative løsninger som bare speidere kan finne på. Det var samarbeid og læring som preget arbeidet.

Blant de mange oppgavene som ble løst gjennom helgen, var det Kvæfjord-speiderne som tok ledelsen på arbeidet med oppsaging av kubber og vedhugging. De etablerte en effektiv arbeidsstasjon der stokker ble målt, saget og klargjort til både bålplasser og framtidig bruk på området. Det var et jevnt tempo, god lagånd og en imponerende kombinasjon av presisjon og kraft. Yngre speidere fikk prøve seg under trygg veiledning, mens de mer erfarne holdt rytmen oppe og sørget for at veden ble stablet ordentlig. Arbeidet ble både et praktisk bidrag og en fin arena for å lære gode, tradisjonelle speiderferdigheter.

Da ettermiddagen kom, var det tid for patruljemiddag. Hver patrulje hadde valgt sin egen rett, og i tillegg skulle alle bidra med én ingrediens til taco – en litt uvanlig, men veldig speideraktig vri som skapte både latter og overraskelser. Det ble en fargerik og variert buffé, og duften av mat spredte seg mellom trærne.

Da mørket senket seg over Renså, var det klart for leirbål. Speidere fant plass på de nybygde benkene, lederne tente bålet, og flammene kastet varme skygger over ansiktene. Sang, historier og fellesskap fylte kvelden – akkurat slik en speiderhelg skal avsluttes.

Leirbålet, hvor det ble speiderrop, sanger og noen leker.

Vi fikk også med oss rakket oppskytingen fra Andøya av Specter 2, det ble en vellykket oppskyting og lasten går nå i bane rundt jorden.

Det ble en noe kald natt, med klar himmel falt temperaturen fra rundt 15 grader på dagen lørdag til godt under 0 grader med dugg som ble til rim og is på vaskefatene. Søndag var det tid for avslutning av prosjektene som var startet. Speiderne fikk også hjulpet Roald med å frakte ved ned til badstuen i form av en liten konkurranse, mens lederne tømte alle snurre toalettene på Renså.

Når helgen nærmet seg slutten, var det lett å se sporene etter alt arbeidet som var lagt ned. Nybrottsområdet lå mer åpent, bålplassene var tryggere og mer funksjonelle, tilførselsveien var merkbart forbedret, og vedstablene sto som små monumenter over innsatsen. Men det viktigste var kanskje ikke alt som var gjort – det var følelsen av fellesskap som hadde vokst fram mens speidere og ledere jobbet side om side.

Dugnad er mer enn praktisk arbeid. Det er en måte å være sammen på, en måte å lære av hverandre, og en måte å vise at vi tar ansvar for stedet vi bruker og fellesskapet vi er en del av. Mange av speiderne fikk prøve nye ferdigheter, noen oppdaget at de mestret mer enn de trodde, og alle bidro på sin måte. Det er nettopp dette som gjør dugnad til en så sterk del av speidertradisjonen: alle er med, og alle betyr noe.

Da vi samlet oss til avslutning, var det med slitne hender, gode historier og en stille stolthet over alt som var gjort. Helgen hadde vært preget av både arbeid, læring og fellesskap – og det er kanskje den beste oppsummeringen av hva speiding handler om. Dugnadene vi gjør i dag, legger grunnlaget for opplevelsene vi skal ha fremover og til neste år hvor det jobbes med å få på plass landsdels leir 2027 – Villere enn vilt.